Hei!

 

Dette innlegget her skriver jeg som det kommer, så sorry om det er mye rot i alt Har prøvd å få det til så bra som mulig, men kan godt hende det er litt forvirrende. Bildene ble i veldig ujevn størrelse, og ikke spørr hvorfor. Jeg vet ikke! Det er et personlig innlegg, men jeg velger å dele det. Nevner ingen navn, men jeg er sikker på at noen vil kjenne seg igjen. Du kan gjerne dele dette innlegget også om du vil:)

 

Jeg bodde i Trondheim helt til andreklasse. Sommeren før tredje flyttet jeg til Røros. En fin plass, med mange fine folk. Jeg savnet jo selvfølgelig vennene mine i Trondheim. Men var klar for noe nytt! Jeg begynte på skolen her, den første uka, kansje to, var kjempefine. Likte meg godt. Men det var nok bare fordi jeg var ny, folk var intereserte. Så begynte jeg å isolere meg sammen med ei jente. Vi så aldri rundt oss, vi var sammen hele tiden, bare vi.

Etterhvert så opnet jeg meg mer. Så meg omkring, og la merke til at det faktisk var andre rundt meg. Det var da det hele begynte, i fjerdeklasse. Folk begynte å se ned på meg. Folk i klassen. Jeg ble slengt dritt på. Folk kaldte meg hemma, de sa jeg sprand stygt. Jeg har cerebrals parese i den ene foten. Ikke mye, men den foten jeg har det i, er 1 cm kortere enn den andre. Derfor sprang je ikke helt normal. Folk sa jeg hadde dårlig kondis fordi jeg ble fort sliten på turer med klassen, men jeg kan ikke noe for sykdommen min..Ble også kaldt ting som stygg, idiot, dum, feit, tuling, jeg ble bedt om å gå mange ganger fordi jeg var for dum, stygg for å kunne bli med å leke.


1. klassebildet.

Etterhvert ble det værre. Jeg ble puffa borti, dytta, slått. Plutselig kjente jeg at jeg bare ville tilbake til Trondheim. Men det kunne jeg ikke, det var det ikke mange muligheter for. Selv om pappa bor der, men det var så mye stress, jeg ville ikke flytte fra min beste vennine, og rommet mitt. Det romment jeg ofte satt innepå å skrek. Hver kvelt jeg la meg, hver gang jeg gikk hjem fra skolen, så skrek jeg. Det ble såppas mye ertin at det kan bli kaldt rett mobbing. I flere år foregikk det!

Det var også ofte at tingene min ble gjemt bort, så jeg ikke fant dem igjen. Jeg sa fra til læreren om alt, men h*n kunne jo ikke hjelpe meg. Ja, h*n gjorde så godt h*n kunne, men det var ikke godt nok. Hvem kan stoppe en mobber. Eller, en, det var mange, omtrent alle. Og hvorfor akkuratt meg. Eller, mange grunner kunne det vært til det. Jeg hadde en sykdom som var ukjent for dem, jeg gjorde ikke mer enn å gre håret om morgenen, jeg gikk i klær som slettes ikke passet med hverandre. Jeg hadde og har en forferdelig lys stemme. Og den er det ikke mange som liker å høre på, ikke jeg heller. Jeg prøvde å unngå å rope, og jeg prøvde å holde stemmetonen mørkere. Selvfølgelig går jo ikke det til en viss tid. Men jeg prøvde. 


The reason why no one liked me..

I femte-sjette klasse ble jeg kjent med ei jente, ikke veldig, men kjent. Hun var pen, hadde en fin stil, mange venner, populær, forbilde nermest. Hun var alt jeg ikke var, men ønsket å være. Jeg gikk hele tiden å tengte "Jeg skulle ønske jeg en dag ble som henne", men jeg viste det aldri ville skje. Tengte på henne, så mye på henne, og klarte ikke kaste fra meg tankene om å bli som henne. Plutselig en morgen gikk jeg gjennom kles skapet. Ikke de buksene og de genserne jeg brukte å ha på meg, men klær som passet sammen. Jeg begynte å sette panneluggen i spenne eller ha håret i hestehale. En forbedring, trinn 1 til trinn 2. Det hjalp litt, men ikke mye. Og det meste fortsatte.

Jeg trivdes virkeli ikke, ville bare bort et sted, bort fra klassen, bort fra hele Røros.. Men jeg var og er glad i vennina mi, hun stilte opp for meg de fleste gangene jeg hadde det vanskelig, og jeg ville fortsette å bo her.

Dagene gikk, noen bedre enn andre. Men senere i sjette ble jeg bedre venn med henne jeg så sånn opp til. Hun ga meg anbefalinger om ting. Og siden hun var så godt likt, kunne vel jeg også bli det om jeg var som henne. Derfor begynte jeg å bruke stramme jeans og større gensere og hettegensere. Da var jeg halvveis inn i fjortis stilen.

Dette hjal så mye, alt ble bedre. Ikke helt bra, men bedre. Ettehvert begynte jeg også med sminke. Foundation og maskara. Likte meg selv litt bedre da, men fortsatt hadde jeg så dårlig selvtillit etter alt som hadde skjedd.  Men jeg måtte jo klare å gå vidre. 


Smike<3

Plutselig var mange av de guttene som var med på å mobbe meg kjempesnille mot meg, mange var jo selvfølgelig fortsatt frekke. Men så langt ifra som de var før. Jeg smilte mye mer, var mye mer ute blant venner, og generelt folk. Selvtilliten min hadde økt, det var jo en posetiv endring det. Det negative var jo at den aldri ble høyere.

Jeg har alltid slitt med utseende, uvenner, familie, venner generelt, selvtilliten, gutter ikke minst. Tiltrekning har jeg aldri hatt noe serlig av, også det svekka veldig på selvtilliten. De fleste vennene mine hadde som oftest kjæreste eller guttebestevenner. Jeg kente noen gutter, og viste hvem dem var. Sånn ellers var det ikke stort mer. Og jeg, selvfølgelig, ble lett forelsket. Men alltid i noen jeg aldri ville hatt sjansen på.. Typisk når det først  likte meg, var ikke det en gutt jeg ikke likte.

 

Senere, skjedde det mer. Jeg ble bestevenn med den jenta jeg så opp til. Og jeg hadde faktisk kommet opp til henne. Jeg hadde hermet mye etter henne. Det er kansje ikke så posetift for henne, men alt ble å mye bedre sånn som jeg ble. Hettegensere, stramme jeans, bass boost sanger, rett hår, hårtopp, sminke og alt det der ble plutselig meg. Jeg var nesten helt inn i fjortis stilen. Jeg har også  hatt så lyst til å bleke håret etter at jeg forandra meg, men har ikke hatt penger eller fått lov. Og heller ikke til rettetang :/ Men jeg sparer og sparer og sparer.


Åhallah! Do e digg!<33

Men selv om jeg har forandret meg mye, så er ikke alt bra. Mange liker meg ikke fordi jeg herma etter den jenta, fordi jeg prater for mye, fordi jeg er stygg, fordi jeg er for mye på facebook, fordi jeg sminker meg, fordi jeg er "fjortis", fordi jeg klenger, og mye mer. Men mye av dette er jo ikke sant heller, jeg bare oppfattes sonn for mange. Jeg blir slengt dritt på enda, flest nye.

 

Innlegget ble ganske langt og som sagt ble bildene ganske rare, sorry that! Men ja, dette er på en måte det jeg har opplevd de fire årene jeg har bodd på Røros. Jeg kunne skrevet mer detaljert, men jeg synes det ble langt nok som det ble jeg :)) Poenget med dette innlegget var å vise hvordan man kan endre seg. Jeg er så glad for at jeg ble venn med den jenta!<3 Hadde jeg ikke blitt det så hadde ikke jeg vært som jeg er idag! :/

Til den jenta som jeg så opp til og som jeg VET kjenner seg igjen. Jeg beklager at jeg herma så fælt etter deg. Jeg håper ikke du synes det er irriterende, at jeg er wannabe deg elns, men jeg har fått det så mye bedre pga deg! Og det håper jeg virkelig du fårstår!! Det er derfor jeg hele tiden sier jeg ikke vil miste deg, at du betyr mye, og alt det der. Jeg mener det, men grunnen til at jeg er så glad i deg er fordi du har hjulpet meg vidre. Selv om du ikke har tengt over det, så har du hjulpet meg så langt framover at du aner ikke. Du har faktisk gitt meg et liv! Jeg er så glad i deg pusen!<3 Håper du tigir meg får å ha herma etter deg ;oo

Haha, føler meg så glad nå, nå som jeg på en måte har fått det ut.


  12 kommentarer på "Minner for livet!"

Bajassene
Så koselige bilder. :D :D

Besøk gjerne bloggen våres, og kommenter hvis du liker noe. Hadde satt stor pris på dette. :)
29.07.2012, 06:23 URL: http://bajassene.blogg.no
Lusie
Kjempebra Emilie! At du har klart å få sagt det ut på den måten!
29.07.2012, 09:54
Mimlie
Lusie: Takk :))
29.07.2012, 15:15 URL: http://mimlie.blogg.no/
MARIE
Kjempebra Emilie <3 du er ei sterk jente, som er søt, snill og hyggelig!! :-)
29.07.2012, 20:47
Mimlie
MARIE: Takk<3 Jeg føler ikke at jeg har vært sterk!:/ Det har vært hardt for meg :// Det er ikke noe som har syntes så godt på meg, men alt er som jeg har følt det://<33
30.07.2012, 03:35 URL: http://mimlie.blogg.no/

det har ikke noe med at du har cerebrals parese at du springer rart, det er sånn du springer. foten min er 2,5 cm kortere enn den andre, men det vises ikke. den ene hofta sitter bare legre opp
30.07.2012, 22:26
Mimlie
Anonym: Særr, gidd å skrin navn.. -.- Og hva slags "springe stygt" mener du det er da. Går ann å springe stygt på mange måten...
30.07.2012, 22:55 URL: http://mimlie.blogg.no/

Herregud, så utrolig waste of space...
31.07.2012, 14:13
Mimlie
Anonym: Anonym: Åsånnserr, stikk!! Er dette "waste of space" også?; "http://siljeit.blogg.no/1341863237_silje_du_er_ikke_feit.html: og :http://sophieelise.blogg.no/1341263385_fordi_jeg_ikke_er_god.html: ? Kopier adressene og lim inn, etter det så stikker te afrika elns... -.-
31.07.2012, 22:48 URL: http://mimlie.blogg.no/

kul blogg
07.08.2012, 10:56
Anonym
Så faen meg ut som et mann på bildet der ''The rason why no one likes me''!!!
26.08.2012, 19:02
Mimlie
Anonym: Hahahahahahah, synd.
31.08.2012, 18:50 URL: http://mimlie.blogg.no/


Legg igjen en kommentar:

Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette designet er laget av http://katrineaastorp.blogg.no

Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.

Legg meg til som venn


ARKIV

· August 2012 · Juli 2012 · Juni 2012 · Mai 2012 · April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012


KATEGORIER

· Blogg · Parfyme

LINKER

· blogg.no · Få din egen blogg!

DESIGN


Designet er laget av Katrine.

hits